Det knirker i snøen.  Noen få skritt,
og så puste.  Fortsetter videre,
oppover mot det monumentale brefallet
som innleder et kunstverk av snø og
is opp mot sadelen. Klokken er 2300.
Fullmånen kaster et dunkelt lys over
hele Karakoram, men avslører lite om
hvordan forholdene er videre oppover.

Det er bare oss to, natten, snøen og isen. Og drøyt fem hundre
meter opp til toppen. Det er snålt å tenke på at vi kanskje er
høyest i verden akkurat nå.  Opp et lite isfall, så skal vi
krysse over til venstre på ca 7400 meters høyde. Petter nøler.
Aleks skuler opp mot et tidligere ras.  Bruddkanten og snøprøver
fastslår velbegrunnet skepsis.  Et hardpakket snølag balanserer
på en tykk grøt av sukkersnø oppå en skøyteglatt is i bunn.
Det ville sikkert holdt nå midt på natten, men hva med returen?
Og hva med de brattere snøflankene lenger oppe?
På ny fikk vi smake skuffelsen av å måtte snu. Det kom ikke som
noen stor overraskelse, men vi håpet i det lengste. Tre dagers
snøvær uten soldager i etterkant skulle egentlig tilsi at
forholdene var langt verre. Og det stemte.

Planen var å flytte opp til camp 3 sammen med to spanjoler
og to slovakere og støte sammen. Men i camp 2 fant vi teltet vårt
ramponert av vinden ( ja, det er vanskelig å bardunere ned en skråning..)
og måtte improvisere et lite krypinn i en steinrøys.  Etter en
selsom natt våkner vi til sterk vind, og får et ufrivillig 36 timers
opphold i en kokong på 6300 meter. Slovakerne snur, spanjolene
forsvinner og camp 3 venter oss med en ny overraskelse.
Teltet med soveposer, dunbekledning, kameraer og annet utstyr har
stått i mot kastevindene. Det var bare litt synd at vi hadde glemt
å lukke en lufteluke..  Det tok en halvtime å tømme teltet for snø,
for bare å konstantere at det aller meste var kliss vått.
To dundresser og noen timers hvile i russernes telt ble redningen.
Ved midnatt er vi tilbake i camp 3 på 7200 meter. Skuffet,
men også lettet over å ha tatt den riktige beslutningen. Og
fornøyde med at vi forsøkte nok en gang. Vi pakker opp og
bestemmer oss for å fortsette helt ned til basecamp. Ned
isfeltene fra camp 3, de snirklete rapellene til camp 2 og
den bratte nedstigningen ned til breen. En magisk natt, verdt
et kapittel i seg selv. En time etter morgenlyset kaster de første
faklene på K2, slukner vi i det varme kjøkkenteltet på moreneryggen.  
Nå er vi på vei ut av fjellene med kurs for Askole og Skardu.

Tyve kilo lettere, men med en velfylt ballast erfaring og
opplevelser rikere. Vi legger ikke skjul på at vi gleder oss til
sommer og sol i Norge. Og ikke minst ser vi fram til å holde
foredrag på Fjellfilmfestivalen i september. Vi har selvfølgelig
spart mange godbiter og håper å se så mange som mulig på Turtagrø.