En stripe av lys snirkler seg oppover,
som et fakkeltog under en hvilken som
helst tamildemonstrasjon på Egertorget.
Vi har blitt advart mot temperaturer
på – 40 C, men det er sterkt overdrevet.
Det er aldri behov for å skifte til
dunvottene under oppstigningen.

Ved 0400-tiden tenner morgenrøden de
første fjellfaklene rundt oss.
Masherbrum bader sin haifinne i et
rosarødt skjær mens vi passerer en
sliten polakk. Noen gjør en heltemodig
innsats med å tråkke spor i front, og
ruten bukter seg snart mellom
imponerende bresprekker og istårn.
For hver femtiende meter ligger
spyklatter i ulike størrelser og
formasjoner. To personer snur og kommer
nedover. Tydelig høydesyke. I glimtet
fra hodelykten hadde jeg antatt den
ene personen som død om ikke øynene
var åpne.

Akkurat i det den betryggende følelsen
om at “dette skal vi klare ” brer seg,
får vi øye på fire klatrere opp i den
siste bratte snøflanken før sadelen og
toppryggen. De kaster ned et tau.
Vi gjenkjenner italienske Fabrizio.
Han er tydelig bekymret. Heseblesende
planter vi isøksen oppe på siden av han,
og lytter til samtalen. Etter en kort
forklaring om nysnø uten vind, og et
dobbelt lag ustabil snø under konkluderer
han kort.

- Dette er selve oppskriften på katastrofe.
Sorry guys, så mye arbeid for å snu så
nære toppen.

Og hva gjør man så? Trosser anbefalingene
til kanskje verdens beste lokalkjente
klatrer som har vært på dette fjellet
ni ganger tidligere? Noen Slovakere,
en Sveitser og to Spanjoler har allerede
passert og er oppe i sadelen. Pokker,
nå som alt gikk på skinner! I løpet av
en time vil solen gjøre fjellsiden til
en russisk rullett. Det er umulig å vite
sannsynligheten for at det smeller.
Mest sannsynlig løsner ingenting, og
alt går helt fint. Det hadde vært mye
enklere å være der oppe, uvitende om
de tilsynelatende hårreisende forholdene.
Men nå er det annerledes. Det nytter
ikke å klatre videre med en slik
forbannelse hengende over oss..
Vel nede i camp 3 har luften gått ut av
ballongen. På 7000 meter er
solstrålingen mer enn intens. Teltduken
fungerer som et grytelokk hvor to
allerede halvkokte nordmenn friteres
i egen svette mens de gaper i utgangen
etter et lite vindpust. Vi er
dehydrerte som pokker, men orker ikke
annet enn å vri oss rundt. Å finne
fyrstikker og snø til gassbrenneren
virker som en utilnærmelig oppgave..
må vente til solen står lavere. Vi er
fullstendig tomme for mat, men deler
en siste Real-middag og bommer en pakke
nudler fra naboteltet. Lykken er
fullstendig når Petter finner posen
med sure biler. Til tross for at han
har et fullstendig sammensnurpet
luftrør og et tilsvarende problematisk
avløpsrør i andre enden.

Flere når toppen i løpet av dagen og
kommer sent ned om kvelden. Farlig seint.
En Slovaker tilbringer natten i sadelen,
men overlever.

PS: Vi er nede i basecamp og hviler og
gir oss ikke så lett. Nytt forsøk mot
toppen ventes rundt 23-24.juli.