Vi får som fortjent. Litt seint
avgårde fra basecamp og snøen
mykner opp og spiser krefter.
Etter bare ti dager i basecamp
er vi i gang med et synkronisert
toppstøt bestående av flere
ekspedisjoner.

Hensikten er å utnytte et
forestående værvindu og samle
krefter til å brøyte opp
snømassene på rundt 7600 meter.
Vi har ignorert små detaljer
som akklimatisering og telt og
utstyr i camp 3. Det bærer
sekkene preg av. Rundt femten

kilo er ikke mye, så kommer
hvert vårt video- og fotokamera
pluss klatreutrustning. Legg
til 6000 meter over havet,
manglende akklimatisering,
blaut snø, ustanselig tørrhoste
og et ustabilt bakrør så er vi
omtrent der.

Mørket siger på, dunjakka dras
ut av sekken. Petter har problemer
med magen og vi hoster begge til
vi brekker oss. Høyden har
forandret Petter fra en profesjonell
ekspedisjonsmann til et ustoppelig
buseproduksjonsanlegg. Han sukker
oppgitt og synes det er ubegripelig
hvor alle disse grønnslimete
oppharkene kommer fra.

To hodelykter virrer stadig saktere
opp langs tauene. Petter først,
Aleks lenger bak. Aleks finner et
sukkertøy og spiser det med papiret
på. Det røyner seriøst på kreftene.
Petter legger seg sammenkrøket til
i en snøfonn for fem minutter hvile.
Ved 23-tiden hører vi teltduk som
blafrer. Endelig. Men campen vår er
enda høyere. Vi sleper oss opp et
nytt bratt parti, livredde for at
teltet har blåst av sted.

- Jeg ser ikke noe telt, sier Aleks
bekymret og virrer med hodelykten.
Skulle ikke teltet stå der?

- Ikke jeg heller, høres bekymret
fra Petter ovenfra.

Det viser seg at vår camp 2 er enda
litt høyere. Og teltet står som
fjetret. En time etter midnatt kryper
vi inn i soveposen. 13 timer etter
avmarsj basecamp..
Dagen derpå blir også en kraftprøve.
Vi er så slitne at vi låner teltet
til vår russiske venn Andre istedet
for å sette opp vårt eget. Nå venter
et hviledøgn på 7100 meter før støtet
er i gang.