Vi snur her, sier Petter og setter
seg til i en bratt bresprekk på
6800 meter.  Han hører ingen
protester. Vi siktet mot ryggen
over oss, men begge er enige om
at syltetøystrikken er tøyet
langt nok. Med hodet som en
vakumpumpe nyter vi utsikten
noen minutter. Aleks sovner i
tauet og Petter banner over at
han er tom for røyk. Så stamper
vi oss nedover og lurer på
hvorfor i all verden vi ikke
tok med verken mat eller drikke.

Mike og Kobi måtte snu før toppen.
Sammen med to sveitsere druknet
de nærmest i et ufremkommelig
snøbasseng. Etter å ha gjentatte
ganger kravlet seg opp av
bresprekker, snudde de på
7600 meter.

Nede i camp 2 stuper vi inn i
teltet og gisper etter luft.
Vi klarer ikke å fyre opp
gassbrenneren før etter en time.
Kroppen er helt daukjørt,
og det blir en lang natt med
skallebank, tørr hals og hosting.
Tisseflaska er fast inventar i ryggsekken. Når du først har
dykket ned i posen er det lite fristende å gå ut av teltet
igjen for å strø. Mens Aleks kan ligge og holde en samtale gående
mens han fyller flasken, så er Petter nødt til å stå på huk
for å gjøre sitt fornødne. Etter 30 år med avlating i
oppreist stilling, skal en ikke kimse av den mentale sperren
som må overvinnes for å slippe det løs i liggende positur.
Kvelden forgår med psykologisk trening og utveksling av
praktiske treningstips. Vi prøver lyden-av-rennende-vann trikset,
men nei. Så forsøker vi å prate om noe helt annet for å dempe
forventningspresset. Aleks foreslår brutal kiling
under armene, men der melder Petter pass. Kvelden forblir
resultatløs og Petter må til slutt gå ut..

Neste morgen føles det mer ut som vi har rocket tidenes
nachspiel enn å ha kveilet oss 12 timer i posen. Kjeften er
tørr som et sandpapir og halsen er snurpet sammen med hyssing.
Nesa er sementert fast under øynene av de berømmelige fjellbusene,
og et eller annet sted over skuldrene henger hodet på et
pressluftbor. Det er få snarveier til akklimatisering. Rask
oppstigning kombinert med lange dager, tidvis tunge sekker,
lite væske og husrom som må hogges ut av isen er ikke ideelt.
Slikt vet vi jo egentlig. 1400 meter lenger ned sleper vi
oss over breen og tilbake til basecamp.