Petter og Aleksander skal holde foredrag på Vintersportsmessa på Lillestrøm 4 november, kl 18.45. Dette må dere ikke gå glipp av. De er fantastiske fortellere, og kombinerer film og bilder på en unik måte. De er hysterisk morrsomme og deler bokstavlig talt alt de har opplevd.
Det knirker i snøen. Noen få skritt, og så puste. Fortsetter videre, oppover mot det monumentale brefallet som innleder et kunstverk av snø og is opp mot sadelen. Klokken er 2300. Fullmånen kaster et dunkelt lys over hele Karakoram, men avslører lite om hvordan forholdene er videre oppover.
Aleks og jeg har forflyttet oss fra camp 2 til camp 3 på 7000 meter. Helsport-teltet vårt var fylt med en meter snø innvendig og det var alt av liggeunderlag, soveposer og dunbekledning. Heldigvis så var det noen Russere som hadde satt igjen et telt, så vi har stjålet deres telt og lånt en sovepose og deres dundresser. Nå lager vi litt mat og koker vann før vi skal prøve for siste gang på et toppstøt. Vi er ikke alt for optimistiske, grunnet snøforholdene. Men vi skal gjøre vårt beste, så hører dere fra oss om ikke alt for lenge.
Her kommer dagens situasjonsrapport, fra 6300 meter. Vi har forflyttet oss ca 3,75 meter og ligget og stirret i en blaffrende teltduk, det har vært helt feilslåte værmeldinger, en dag uten de helt store høydepunktene. Vi har fått en beskjed av to fra Slovakere om at teltet vårt i camp 3 er fylt med snø, da veit vi hva vi går til i morgen. Nå er det bare oss to og to Slovakere igjen på fjellet. For å si det rett ut så ser det ikke veldig lovende ut. Men alt er mulig og ingen ting er umulig!
Vi startet å gå fra Basecamp kl 06.00 i dag tidlig, og befinner oss nå i camp 2. Været i dag har vært ganske bra, det har vært en blanding mellom sol og litt vind noe som har gjort det litt lettere å gå opp som gjør at vi ikke svetter bort. Det var veldig mye snø opp til camp 1, mye tråkking, vi har gått sammen med to Slovakere og to Spanjoler for å bytte litt på og Aleks har tråkka som bare det. Til vår store fortvilelse så fant vi vårt Helsport telt opp ned i camp 2, og mange stenger hadde knukket. Det har blåst som bare det de siste dagene og snødd masse. Men vi har klart å lappe det halvveis sammen, uten noe innertelt og laget en liten sigøyner camp. Nå skal vi legge oss snart og stå opp grytidlig, det er litt enklere å gå når det er litt kaldt og snøen har satt seg litt. Det blir et toppstøt i morgen ettermiddag. Hei og hå, så hører vi fra oss snart.
Det er snodig. Karakoram er kanskje verdens mest spektakulære fjellområde, og vi er priviligerte som får lov leke oss her nede blant gigantene. Men når du for tredje morgenen våkner opp til vannrett snødrev rett i fleisen,og tjukktåka ligger som en våt og klam klut over hele basecamp, og du hører skredene dundre nedover fjellsidene mens du hinker bort til kjøkkenteltet for å spise grønne egg og chapati til frokost, ja da hender det tankene farer hjemover til sol og sommer.
En stripe av lys snirkler seg oppover, som et fakkeltog under en hvilken som helst tamildemonstrasjon på Egertorget. Vi har blitt advart mot temperaturer på – 40 C, men det er sterkt overdrevet. Det er aldri behov for å skifte til dunvottene under oppstigningen.
Ved 0400-tiden tenner morgenrøden de første fjellfaklene rundt oss. Masherbrum bader sin haifinne i et rosarødt skjær mens vi passerer en sliten polakk. Noen gjør en heltemodig innsats med å tråkke spor i front, og ruten bukter seg snart mellom imponerende bresprekker og istårn. For hver femtiende meter ligger spyklatter i ulike størrelser og formasjoner. To personer snur og kommer nedover. Tydelig høydesyke. I glimtet fra hodelykten hadde jeg antatt den ene personen som død om ikke øynene var åpne.
Vi får som fortjent. Litt seint avgårde fra basecamp og snøen mykner opp og spiser krefter. Etter bare ti dager i basecamp er vi i gang med et synkronisert toppstøt bestående av flere ekspedisjoner.
Hensikten er å utnytte et forestående værvindu og samle krefter til å brøyte opp snømassene på rundt 7600 meter. Vi har ignorert små detaljer som akklimatisering og telt og utstyr i camp 3. Det bærer sekkene preg av. Rundt femten
Vi er i live, vi sitter nå på 7400 meter -7500 meter og har vært på 7700 meter, og stod der sammen med en av de som har jobbet her i området i 15 år. Han snudde der med sine klienter, vi valgte å gjøre det samme etter å ha vurdert situasjonen. Vi så igjen grunn til å ta noen andre sikkerhetsvurderinger. Han har nok rett, det er ganske trøtte forhold videre oppover. Vi kommer til å forsøke å få tak i mat, brensel og oksygen til et nytt forsøk. Det er for øvrig helt vindstille og skyfritt og supre forhold. Vi kommer til å forsøke å gå mye tidligere på neste forsøk, for da er forholdene nok bedre.
Klokken er 03.30 det er ikke et vindpust, behagelig temperatur og vi starter oppover. De andre går i et rekke som ser ut som et fakkeltog oppover fjellet. Det begynner å lysne og vi er i superform, har fått i oss mat og drikke, akkurat det vi trenger. Vi bærer av gårde og gir en ny rapport underveis, ”so far so good”. Det kommer en ny rapport når vi kommer litt oppi der.
Karakoram er kjent for å ha et lunefullt vær. Mens man i nepalsk Himalaya har lange og stabile værvinduer, så må man være litt raskere på labben her nede. Værmeldingen viser et gryende høytrykk på vei inn, og dette vil normalt løfte de kraftige jetvindene oppover. En av de kommersielle ekspedisjonene her nede får tilsendt detaljerte værdata som viser at vinden på 8000 meter vil synke fra 100 km/t disse dagene til 10 km/t 17.juli.
Etter dette er alt usikkert igjen.. To toppstøt er forsøkt og begge måtte snu før toppen på grunn av snømengdene øverst i trakten på omkring 7600 meter. Nå går flere ekspedisjoner sammen for å forene krefter og forsøke å pløye igjennom de vanskelige områdene. Vi er antakeligvis rundt tyve klatrere som derfor satser mot toppen samtidig den 17.juli. Dette kan vise seg å være den eneste reelle sjansen denne sesongen.
Men vi skal innrømme at det forestående toppstøtet er litt i tidligste laget.
Vi snur her, sier Petter og setter seg til i en bratt bresprekk på 6800 meter. Han hører ingen protester. Vi siktet mot ryggen over oss, men begge er enige om at syltetøystrikken er tøyet langt nok. Med hodet som en vakumpumpe nyter vi utsikten noen minutter. Aleks sovner i tauet og Petter banner over at han er tom for røyk. Så stamper vi oss nedover og lurer på hvorfor i all verden vi ikke tok med verken mat eller drikke.
Mike og Kobi måtte snu før toppen. Sammen med to sveitsere druknet de nærmest i et ufremkommelig snøbasseng. Etter å ha gjentatte ganger kravlet seg opp av bresprekker, snudde de på 7600 meter.
- Det er ikke plass her. Fire telt står som erteris på en hylle på 5700 meter. Pokker. Vi legger igjen sekkene og klatrer videre oppover. Vurderer først en hylle. Så en annen.
Nei, for små og for eksponerte for steinsprang og skred. Ned og hente sekkene og klatre videre oppover. Snart står Svalbard-teltet som fjetret på en liten knaus på andre siden av snøflanken.
Et fantastisk ørnerede med en fortryllende utsikt. Heldigvis har redet en ekstra kvadratmeter toalett. Noe Aleksander satte stor pris på denne natten.
- Fy faen.. Aleks sjekk! Så hører jeg braket. En isblokk har løsnet fra hengebreene 1000 meter over første del av ruta, og nå stormer snøinfernoet nedover. Klokken er 0800 og vi er seint ute. Ideelt sett burde vi ha krysset breen og begynt å jobbe oss oppover fjellet allerede.
Så kom sola tilbake og gjorde siste etappen fram til basecamp til et eneste eventyr. Etter en seremoni med bærerne (bare 75 igjen nå) trasket vi inn til det absolutte smørøyet av de mektigste fjellgigantene i verden. Broad Peak med sin langstrukne rygg, vakre Gasherbrum 4 rett i front, Gasherbrum I og II til høyre, og sylskarpe 7000-metere på alle andre kanter. Nepalsk Himalaya er vakkert. Karakoram er bare rått. Og innerst i dalen ruvet selve høvdingen. Vi må innrømme at vi til tider nesten glemte “vårt fjell” da vi lot oss trollbinde av vakre og mektige K2.
Vi tok en pause på Concordia og unnet oss halvannen liter cola. 120 kroner takk! Prisen øker i takt med antall dager fra nærmeste butikk. Leiren består av en håndfull faste telt. En større trekkinggruppe har satt bo for natten.
- It will be a rough season, sier en av de “fastboende”. Too much snow! Fire timers vandring senere står to nye kremmere med enda flere colaflasker. Nå er prisen rundet 200 kroner!
Det er med en god porsjon ærbødighet vi titter opp på de voldsomme Trango- massivene. De vanvittige granittveggene har vært åsted for kanskje de aller ypperste norske klatreprestasjoner. Tankene går til 1984 og Stein P Aasheims “Triumf og tragedie”, da Hans Christian Doseth og Finn Dæhli omkom. 24 år senere ble Norskeruta repetert og fullført av en norsk kvartett bestående av blant andre Rolf Bae, bare få måneder før ulykken på K2.
For to nordmenn som er vant med å plukke middagen i frysedisken, er det underlig å tråkke side om side med ferskvarematen vår.
Dag 3 er hviledag for bærerne, og det skal feires med god mat og hvile. Kniven slipes mot steinene i elvebredden, mens en motstridende geit er tilsynelatende fullt inneforstått med hva som venter..
Den største geita vår har vi kalt Charles. Det er en fin geit, ingen tvil om det. Fine horn, en brekende latter og rak holdning. Derfor ønsket vi å oppfylle hans største drøm om å gå stolt på catwalken iført siste skrik klær fra tønnene våre.
“På vei opp til fjellene.. vi arbeider hardt...savner kjæresten som er hjemme… det blir bra å komme tilbake til henne”..
Kjærlighetssangen bærer langt oppover fjellsiden, mens en trestokk dundrer takten på en jerrykanne. Titalls bærere synger og danser, og klapper både innover og utover (!).Stemningen er lun og hjertelig. De musikalske prestasjonene står nok høyt over våre danseopptredener, men til gjengjeld drar vi gjengen med på en fullversjon “Hode, skulder, kne og tå” som høster trampeklapp.
“Life reduced to the max” er beskrivende uttrykk for hverdagen vår på vei til basecamp. Å være på ekspedisjon handler mye om gleden ved det enkle liv, uten bunnløse mailbokser, telefoner, møter og andre tidsklemmer. Og ikke minst søvn. Masse søvn. I all fall mer enn vi er vant med.
- Welcome to Toilet City! Dagsetappene strekker seg over 7-8 timers vandring, med lette ryggsekker. Av og til på smale stier i fjellsiden, av og til nede på elvebredden. Stigningen er nesten umerkelig, de to første leirene ligger på 3200 og 3400 meters høyde. Her er fasilitetene imponerende, og campene har klynger av plast-toaletter. Morgenen er behagelig kjølig, med et fantastisk morgenlys.
Det virker allerede som en uke siden vi forlot Skardu. Inntrykkene har haglet langs de to etappene vi har lagt bak oss. Først syv timer i en jeep til Askole, og så like mange timer vandring innover eventyrland til vår første camp på 3100 meter.
Den elektroniske databehandlings- maskinen bak resepsjonsdisken på Hotell Concordia var merkelig nok koblet til dette mystiske Internettet, og vi lot oss lure til å forsøke å laste opp noen bilder. Det hadde gått raskere å løpt hjem. Det ble en sein natt..
Og fjellveien til Shigar, og videre til Askole, er ikke akkurat veien hvor man sovner i baksetet. Før en snirklete fjellsti opp et steinbrudd måtte samtlige geiter losses av planet for at landcruiseren endelig kunne kravle seg opp. Og vi har full forståelse for at de som hogger ut og bygger opp veien i fjellskrenten ikke lager den bredere enn nødvendig. Vi valgte heller å gå til fots da jeepen måtte passere motgående biler. Etter frokost er det fordeling av bagasje til bærerne.
- You are like children, sier Mr Skyrunner, mens vi kriger med gaflene over melonfatet og flyr bitene hjemover til tallerkenen med propellyd. Hva i all verden mener han?
Han er en russisk jernmann som henger på Sergey og Ludmila som vi har litt vanskeligheter med å plassere i og med at han ikke prater engelsk. Hans store ting er å forsøke å løpe så raskt som mulig opp på fjell, og nå skal han forsøke seg på en 8000 meter.
Bortsett fra et pass som plutselig hadde forsvunnet nederst i en pakkbag ved innsjekking, og at vi fikk lurt med oss med 30 kilo overvekt og slapp unna med 5 ved hjelp av Mari-trikset, så er stort sett en flytur en flytur som består av soving og spising. Qatar Airlines er rause med doble middagsporsjoner.
Etter fire timer på øyet under en hissig vifte i taket hilste vi på russiske Ludmila og Sergey som vi deler permit med. En amerikaner og argentiner vil joine laget senere. Ludmila er 45 år og ekskonen til Alex Abramov, en av heltene fra 96-tragedien på Everest. Sergey eier deler av et mindre oljeraffineri og er ivrig frikjører, han har leid inn Ludmila som sin guide på Broad Peak.
Høsten 2009 ble Missing Link Broad Peak Expedition 2010 spikret på tapeten for alvor.
Et knøttlite, men forhåpentligvis habilt team bestående av Petter Nyquist og Aleksander Gamme skulle initiere det tredje norske forsøket på denne ærverdige kongen i Karakoram, Pakistan.
Målet ble spikret, finansene ordnet og vi kunne begynne å glede oss. Og forberede oss.
Det var bare det at begge to hadde litt reiseplaner i forkant...
- Her var det jammen mye utstyr. Hvor mange er dere som reiser ? - Bare to, humrer vi.
Vi opptar et par parkeringsplasser, litt grønt og delvis trappeoppgangen. Folk som går inn og ut av hovedbygningen hever øyenbrynene i det de passerer. Pakkingen foregår utenfor Petters lager på Ryen.Listene har vi stort sett i hodet. Og når vi lurer på om vi har glemt noe så går vi igjennom lageret til Petter. Her henger klær, utstyr og absolutt alt mellom himmel og jord. Mer komplisert er detaljpakking på de tekniske løsningene med strøm, pcer, satelittutstyr og kameraer. Men det tar vi med innsjekket bagasje.
Petter Nyquist og Alexander Gamme skal forsøke å klatre Broad Peak (K3 8047 moh) som ligger i Karakoram i det nordlige Pakistan, en av de få 8000 moh toppene som endå ikke er besteget av Nordmenn. Det er gjort to tidligere forsøk, men ingen har til nå lykktes med å nå toppen. Både Petter og Aleksander er erfarne eventyere som begge har klatret Everest og andre topper i Himalaya.
Petter og Aleksander skal holde
Det knirker i snøen. Noen få skritt,
Det er snodig. Karakoram er kanskje
En stripe av lys snirkler seg oppover,
Vi får som fortjent. Litt seint
Karakoram er kjent for å ha et
Etter dette er alt usikkert igjen.. 
Vi snur her, sier Petter og setter
Mike og Kobi måtte snu før toppen.
- Det er ikke plass her. 
Så kom sola tilbake og gjorde
Vi tok en pause på Concordia 
Det er med en god porsjon ærbødighet
For to nordmenn som er vant med å plukke
“Life reduced to the max” er 
Det virker allerede som en uke siden
- You are like children, sier Mr Skyrunner, 
Bortsett fra et pass som plutselig hadde forsvunnet nederst i en pakkbag ved innsjekking,
Høsten 2009 ble Missing Link Broad Peak Expedition 2010 spikret på tapeten for alvor.
Petter Nyquist og Alexander Gamme skal forsøke å klatre Broad Peak (K3 8047 moh) som ligger i Karakoram i det nordlige Pakistan, en av de få 8000 moh toppene som endå ikke er besteget av Nordmenn. Det er gjort to tidligere forsøk, men ingen har til nå lykktes med å nå toppen. Både Petter og Aleksander er erfarne eventyere som begge har klatret Everest og andre topper i Himalaya.
